En ting jeg har kommet fram til i løpet av de siste året med studier er at om jeg får anledning til det, vil jeg hoppe fra programmet for Kultur- og idestudier til Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet fra og med høsten 2009. Det er et ganske stort overlapp mellom arkivkunnskap og disse emnene, så om jeg får godkjent en god del av fagene jeg har tatt hittil i KIS som en del av DRI-programmet, og ellers får en av de 25 studieplassene, så vil jeg søke meg vekk fra Kultur- og idestudier. Jeg er ikke fornøyd med programmets oppbygning, jeg føler ingen tilhørighet til programmet og alt i alt har programmet så langt vært langt under det jeg håpet på, både faglig, sosialt og administrativt. Det å inkludere enda mer antikkens Hellas (hvor stor sans jeg enn fikk for KIS1030 på slutten og hvor mye jeg enn jublet for å få A), og polsk avantgarde-teater i en grad for folk som vil jobbe med arkiver virker temmelig ulogisk.
Det som nå kommer er, om ikke en brannfakkel, så i aller høyeste grad en noe oppglødd ytring. Tolk det i beste mening, det er ikke ment som å rakke ned på noen…
For å snakke i metaforer - utdanningen jeg skal ta kan tolkes som veibanen som ligger til grunn for den yrkesaktige framtiden min. Når man bygger en vei må man bruke forskjellige typer masser. Nederst i bunnen ligger de groveste steinmassene i hard granitt - Exphil og Exfac. Disse skal skape stabilitet i det som legges til etterpå og binde sammen resten av utdanningen. Uten disse tunge fagene til grunn vil man ikke kunne bygge en god utdanning med vitenskapelig fokus. Over dette bygger man på med programmets felles fagkrets, fremdeles ganske grovkornet og generelt, men likevel nødvendig for å kunne legge på det tredje og fjerde laget - det finslipte studieretningsfaget, asfalten som skaper en god utdanning og gir den faglige tyngden jeg trenger for å utøve et yrke, og de frie, selvvalgte emnene, i form av veiskilt som ofte viser hvilken vei man kan dra etter å ha fullført utdanningen. Har man kun historiefag som frie emner vil man lettere kunne jobbe i et arkivdepot og vice versa.
Nå er det lite som er så solid som en godt planlagt og -utført vei. Med unntak av en og annen runde med plogen når man er som mest nedsnødd (livet er evig læring…) og noe flikking av veidekket når det oppstår huller i asfalten (eller kunnskapen…) vil en vei og en akademisk grad vare i mange tiår. Selv om livet er lunefullt og mange ender opp på et helt annet sted enn det man hadde tenkt som ung og lovende er en universitetsutdanning være noe som varer livet ut. Optimalt sett.
Problemet her er det andre laget - den felles emnegruppen. Her har universitetet ikke brukt tørr og fin pukkstein, men pøst på med tonnevis av gamle togaer og sprukne søyler, en haug brannskadde staker, gammel ost og poteter, en eller annen uformelig, ukjent masse som verden fremdeles ikke kan klassifisere, men som helt sikkert viser seg å være veldig abstrakt og irrelevant for arkivkunnskap. I stedet for å bruke Mesta eller Reinertsen, har en broket samling med danske og polske teaterkunstnere vunnet anbudet, solgt biletter og gått tvekrokete og lidende med halvfulle trillebårer over veibanen, mens de med maleriske bevegelser har fremmet en eller annen abstrakt mening om meningsløsheten, smerten eller hersketeknikkene som ligger grunn for dagens moderne veiutbygging, og følgelig belyst menneskets ondskap, godskap, styrke, svakheter eller den kvinnelige seksualitet, Temmelige sære greier, som utvilsomt vil gi gode konversasjoner om man skulle finne ett sosialt skikt der dette er et tema, men samtidig temmelig mange hagleskudd i blinde fra studieretningsfaget mitt som arkivar.
Denne metaforiske veien er, på grunn av sin merkelige oppbygning, ikke er en god vei, selv om den utvilsomt vil ha et flott asfaltdekke og veiskilt som peker i de riktige retningene. Når frosten setter inn vil KIS-gruppen ikke ta unna vannet som oppstår, den vil ikke fylle den funksjonen den optimalt burde gjøre. Da oppstår det telehiv, og asfalten sprekker. Det er ikke bra. Jeg som arkivar føler personlig at jeg ønsker et annet fundament å bygge mitt virke på enn 60 studiepoeng om filosofi eller en kultur som jeg med stor sannsynlighet aldri vil finne i noe som helst arkiv.
Jeg har en dyp respekt for både menneskene som har bygd opp fagene som utgjør emnegruppen for kultur- og idestudier, og fagene enkeltvis. De er, hver for seg, utmerkede og gjennomtenkte fag som utvilsomt tilfører nyttig og relevant kunnskap innenfor hver sine studieprogrammer. Dette er ikke noe jeg sier for å være høflig, jeg mener det, til tross for at man nok ikke akkurat trenger å lese mellom linjene i forrige avsnitt for å se en ganske tydelig sarkasme (tolk det i beste mening som et forsøk på humor). Foreleserene imponerer meg stort, de er utrolig kunnskapsrike og intelligende mennesker og jeg håper jeg innen mitt fagområde om noen år kan få såpass spisskompetanse at jeg selv kan forelese for studenter og drive forskning.
KIS1010, KIS1020 og KIS1030 er hver for seg spennende og lærerike fag, og de har åpnet øynene mine på mange områder og gitt meg kunnskaper som jeg i ettertid er glad jeg har fått. Jeg ser imidlertid ikke nytten av disse fagene satt opp mot det jeg ønsker som studieretning og er ikke fornøyd med at jeg, som student, skal bruke et helt år av en treårig utdanning på fag som jeg ikke kan regne med å få noen som helst uttelling for når jeg går ut i arbeidslivet. Det er en lite skjult hemmelighet at universitetsstudier og høyskolestudier er to forskjellige ting, hvor førstnevnte er betydelig mer teoretisk og akademisk anlagt enn det høyskolene tradisjonelt har vært, men begge deler genererer like mye studielån. Studielån er utrolig sure penger å betale tilbake, uansett hvor fordelaktige rentebetingelser lånekassen kan gi. Jeg ser også at det er svært få, om noen, andre studieprogrammer ved UIO som har en slik absurd oppbygning, og jeg håper at arkivkunnskap på sikt kan få en annen emnegruppe som er mer knyttet til ABM-samarbeidet
Arkiv, bibliotek og museer utgjør sammen en stor del av kultursektoren i Norge. Jeg vil helhjertet lese biblioteks- og museumsrelatert stoff til jeg må tilføres intravenøs næring om dette er pensum for meg som arkivar. Breddeperspektiv er i aller høyeste grad positivt når det har relevans, men det er et ganske ufravikelig faktum at bredde også forutsetter at noe binder det som har bredde sammen. Selv om KIS1010 er et fag som kan ha relevans til et framtidig virke i arkivverket, ikke minst fordi jeg faktisk var så heldig å få se protokoller fra rettssaken mot Anne Pedersdotter (som jeg skrev kvalifiseringsoppgave om) på Riksarkivet noen få dager etter innlevering av den nevnte oppgaven, så savner jeg imidlertid en fokus også i dette faget. Ja, det er relevant. Ja, jeg lærte mye. Likevel synes jeg ikke det er fokusert nok opp mot arkivkunnskap. Like vanskelig er det for meg å se noen nær sammenheng mellom antikk søyleorden og arkivreoler. Hvorfor kan jeg da ikke velge å studere andre fag som har større relevans til studieretningen min?
Slik jeg ser arkivkunnskap, hører det like naturlig sammen med forvaltningsinformatikk som historie, og det er rart at man i stedet for å knytte det opp mot en av disse velger å legge det i en gruppe med idehistorie og teatervitenskap. Jeg er fullstendig klar over at det er en historikk her som har medført en del omkalfatringer, men resultatet er fremdeles dagens situasjon. Det er jeg ikke så veldig fornøyd med.
Nå må det samtidig sies at jeg er utrolig takknemlig for at universitetet og riksarkivaren velger å opprettholde en studieretning der det kanskje er fem studenter for hvert årskull, men jeg tror likevel det hadde vært betydelige gevinster å hente i å knytte arkivkunnskap opp mot andre fag som jobber i samme nærområde, eller å konsentrere studiene i arkiv og informasjonsforvaltning i Oslo på ett sted, i stedet for å ha minst tre paralelle løp, med arkivakademiet, studier ved HiO og UiO . Jeg ser gjerne for meg at dette skjer ved universitetet i Oslo, samtidig som man også oppretter et masterprogram for arkivkunnskap. Hvis arkivkunnskap er en vitenskapelig disiplin, må det vel være mulig å drive forskning og utvikling innen området?
All den tid arkivkunnskap er et tverrfaglig - for ikke å si veldig tverrfaglig studium, er det ikke selvfølgelig at den naturlige tilhørigheten til studiet er historisk-filosofisk. Det burde være mulig å knytte dette opp mot forvaltningsinformatikk like mye som det historiske og da åpner dette for ytterligere studieretninger innen arkivkunnskap, hvor man kan velge å fokusere på den mer teknologiske siden, så som databaser og It-systemer, eller mer historie, med tanke på en jobb i arkivdepot. Det har for eksempel blitt skapt mange mastergradsoppgaver ved avdeling for forvaltningsinformatikk som er nært beslektet med en arkivars hverdag:
- Elektronisk pasientjournal og personvern i allmennlegetjenesten
- Reasliering av innsyns- og informasjonsrettigheter ved et sykehjem
- Elektronisk postjournal og personvern
Nå er ikke arkivkunnskap forvaltningsinformatikk. Arkivkunnskap er et tverrfaglig studium som likevel har en egenart, på samme måte som forvaltningsinformatikk er det. Selv om fagene overlapper på mange forskjellige områder og begge er forholdsvis nye konstruksjoner, sett opp mot filosofi og historiefagene, har de bakgrunn i forskjellige tradisjoner, forskjellige fagmiljøer og har forskjellig fokus. Arkivkunnskap omhandler både historie, jus, konservering, formidling, organisasjonslære, informatikk… lista er lang.
Historisk sett har riks- og statsarkivene vært en naturlig arbeidsplass for historikere, arkivkunnskap i seg selv har ikke vært et tydelig studium, men en samling rutiner som har vært til støtte i historikernes forskning og arbeid med arkiver. I den grad det har vært noen arkivkunnskap, har dette vært løsrevne fragmenter av historie, litt konservering, en del systematisering/katalogisering, formidling og lignende teknikker som har gjenspeilet helhetsbildet av det som utføres ved et arkivdepot. I senere tid har imidlertid andre yrkesgrupper fått innpass for å hanskes den nye teknologien. For å bruke et uttrykk som i og for seg er veldig feil om du har litt peiling på hvordan papirer bør oppbevares, vi går fra perm til skjerm. Nerdene har for lengst gjort sitt inntog i arkivverdenen og det er kanskje ikke så mange år til også utdanningen tar et lite hopp fra et fakultet til et annet? Er framtidens arkivarer humanister eller realister?
Det er litt eksperimentellt å dømme en utdanning som jeg ennå ikke kjenner fullt ut. Kan hende føyer alt seg sammen ved endt utdanning og jeg får en aha-opplevelse uten sidestykke. Inntil det skjer, velger jeg å være temmelig skeptisk til 40-gruppen i kultur- og idestudier. Jeg kan saktens tåle den, men jeg liker den ikke…
