Magnarokk

Et nytt semester er i vente, og jeg gleder meg som en gris. Metaforen er for så vidt ikke helt malplassert, all den tid jeg ikke har trent siden jeg kom til Trondheim, fått mindre søvn enn normalt og fått trent stressterskelen en hel del. Jeg har også fått mer enn nok impulser som motiverer til å få gode karakterer på universitetet.

De neste to semesterene skal jeg utelukkende ta fag jeg har en spesiell interesse for. Erfaringsmessig gjør jeg det utmerket i fag jeg brenner for, og mindre bra i fag som ikke ligger i denne kategorien, all den tid jeg ikke akkurat er typen som klarer å hente øsekar med motivasjon fra kjelleren hvis jeg synes noe er unyttig eller irrelevant.

Hvis jeg er umotivert utsetter jeg oppgaver, og selv om det er helt fortreffelig å høre på jazz-plater eller grave meg ned i kildekode mens jeg gjør noe helt annet enn det studieprogresjonen tilsier, er det sjelden teknikken med å utsette alt til to uker før eksamen eller innlevering kan kombineres med ambisjoner om et snitt på over B totalt. Det blir rett og slett ikke tid til å samle så veldig mange eksemplarer av den ettertraktede vokalen, eller den gode konsonanten, når alt skjer den siste måneden i semesteret.

Selv om det ikke har manglet på motivasjon når jeg først har kommet inn i pensum og sensor jevnt over er betydelig mer positiv i sin karaktersetting enn det jeg selv er til mine egne arbeider, holder det ikke mål å drive studier etter skippertakprinsippet når ambisjonene er såpass høye.

Dette semesteret er jeg oppmeldt til fem fag med totalt 50 studiepoeng. Det er betydelig mer enn normal studieprogresjon, men jeg ser det som realistisk å få laud i minst fire av disse fagene. Det siste faget - forvaltningsrett for ikke-jurister, har jeg som ambisjon å stå i, eller mer sannsynlig, bare følge undervisningen i. Om ikke annet vil faget være en forberedelse til DRI1010 - Personvern i offentlig forvaltning, som gir en litt større dybdefokus i et pensum som i stor grad også behandles som en del av arkivemnene.

Dette er et fag som jeg spesifikt etterlyste i min evaluering av studieprogrammet, det virker som om universitetet og riksarkivet enten har vært veldig lydhøre ovenfor mine forslag, eller at vi har tenkt veldig likt. Når det er sagt er arkivkunnskap en særdeles liten studieretning, med fire-fem studenter totalt hvert semester, så det skulle vel egentlig bare mangle. Det positive med en så liten gruppe er at man ikke forsvinner i mengden og at det forhåpentligvis er et tegn på et større engasjement hos studentene kontra et større studium som folk tar fordi det virker interessant, det litt negative er vel at de høyeste karakterene blir betydelig vanskeligere å fange når man ikke kan støtte seg på en stor masse umotiverte studenter som trekker ned snittet og gauss-kurven. Jeg tror likevel det ikke er hinsides å håpe på vokaler i alle arkivfagene hvis jeg anstrenger meg, tross alt skal normeringen av karakterer i det nye karaktersystemet ikke være en snubletråd for studentene kontra det gamle systemet med desimalkarakterer og når gruppen er på 5 studenter kan man rett og slett ikke normere karakterer på samme måte som i en Exphil-gruppe med 4000 studenter

6 års arbeidspraksis i 6 ulike arkiver gir i tillegg en viss mulighet til å se sammenhenger som kanskje ikke er like åpenbare for en 19-åring.

Jeg tror det skal holde hardt å få laud i alle fem fagene - så om ikke annet vil JUROFF være en innføring i juridisk metode, som jeg godt kan velge å ikke inkludere i bachelorgraden, men som likevel gir meg et bedre utgangspunkt for å ta juridiske emner.

Uansett – Jeg gleder meg til høsten. :-)

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan jeg skal klare å forflytte meg fra Sophus Bugge til St. Olavs plass på et kvarter hver tirsdag…