Magnarokk

Hvorfor må bibliotekarer være så fordømt teknisk framskredne og innovative?

I blant blir jeg veldig, veldig imponert av tekniske ting. En høy wow-faktor kombinert med en praktisk nytteverdi og et faktisk potensiale for forbedring av noe er ting jeg liker™.

Jeg hadde lenge tenkt på en ny ipod. Kriteriene var klare - den skulle være praktisk, lett,  og litt bedre enn den forrige murklossen.

Først kjøpte jeg meg en ipod shuffle til treningsturer, noe som absolutt var et smart kjøp, i alle fall til en snau femhundrelapp. Så sto valget på den store og dyre ipoden. I et øyeblikk av svakhet og hysterisk glede over å ha fått et betydelig innskudd på kontoen i tillegg til det vanlige studielånet fra en snill organisasjon, kjøpte jeg meg en ipod touch.

Fordi den var kul.

Jeg hadde lenge vært skeptisk til ipod touch. Storebroren iPhone var i litt for stor grad preget av brukere med en i overkant urban faktor og litt for store kunnskaper om hvilke klestyper som er i tiden, vi snakker her om folk som faktisk frekventerer utesteder der kaffe med melk i involverer baristaer og kanelstrø, ikke en lunken mugge med fløte ved siden av Bonamat-kolbene. Når man er villig til å betale en femsifret sum for en telefon som ikke en gang har super-3G eller takler MMS-meldinger på en bra måte er man ikke en nerd, man er et fehode, og mer er det ikke å si om den saken.

Men tilbake til den nyinnkjøpte iPoden.  Etter å ha gått til det drastiske skrittet å lese bruksanvisningen for å finne ut hvordan jeg slår på en teknisk dings med en eneste stor knapp, og funnet ut at løsningen var på trykke på knapp to, som var noe mer diskret enn den frøste, lyste skjermen opp foran meg. En svart bakgrunn med et knippe applikasjoner.

Jeg lastet opp sanger, bilder og videoer på den. En helt grei spiller, selv om jeg ikke akkurat jublet over å hadde kjøpt en 16 gb spiller til tretusenkroner, selv om den hadde stor fargeskjerm og hadde en formfaktor og et ytre som er det beste jeg har sett av elektronikk siden sgi-kabinettene en gang på 90-tallet (de er styggfine).

Etter en ukes tid begynte jeg å undres på hvordan denne dingsen fungerer. Jeg søkte på nettet, og fant ut at det faktisk gikk an å låse opp ipoden og legge inn andre applikasjoner. Jeg lærte at i bunnen av ipoden ligger noe veldig kjent og kjært, apples modifiserte BSD-system, os X.

Jeg hadde en mp3-spiller som jeg kunne kjøre apache på! Det tok meg et kvarter å skjønne at det å ha en brukervennlig, ultraportabel datamaskin til 2000(8gb) kroner med wlan-kobling faktisk var synonymt med å sende MSN-meldinger, søke i databaser og lese epost rett fra lomma, til en brøkdel av kostnaden en fullskala bærbar PC utgjør.

Tidligere hadde jeg fablet om å montere tablet-PCer på et par arkivtraller i depotet på arkivsenteret og bruke trådløst internett for å skape en portabel arbeidsstasjon til depotarbeid. Det å traske til kontoret hver gang man trenger å lete opp et gårds- og bruksnummer er kanskje greit når arkivet er «rett nede i gangen», men når man jobber på Dora kan en slik ferd fort involvere 250 meter med trasking, 7 trapper og en ganske voksen tidsbruk.

Med en fastmontert tablet-pc slipper man dette problemet og man kan nytte akkurat den samme programvaren som man bruker ellers i organisasjonen bare man kobler opp med VPN, noe som er standard for bærbare maskiner i Trondheim kommune i dag. Det å ha en liten datamaskin tilgjengelig til slik bruk er derfor en veldig god ting™ som betaler for seg selv i løpet av ikke så alt for lang tid. Det å kunne ha en pool med 5 slike ipoder til samme oppgaven, til 10.000 kroner i investeringer totalt, er en særdeles smart ting™ og absolutt noe jeg ser for meg vil komme når Asta rulles ut for fullt. (Om du ikke vet hva Asta er - ikke spør meg. Jeg har ikke sett det i bruk ennå)

Jeg trodde jeg var arkivverdenes svar på Jules Verne. En litt pussig skapning som fabler om mekaniske monstre og ting som ligger så langt fram i tid at det i bunn og grunn er best å vente til det rette tidspunktet kommer for å slippe overbærende smil og oppgitte blikk når du snur ryggen til.

Jeg er kanskje arkivverdenes svar på Jules Verne, i alle fall på akkurat dette punktet. Jeg vet ikke om tanken har slått andre i arkivverdenen. Men nok en gang har en bibliotekar, eller sannsynligvis flere, slått de kloke hodene sammen og snekret sammen en fabelaktig kombinasjon av teknologi, effektivisering og brukervennlighet

Både tablet-maskiner og ipod touch er i dag i drift(!!!!!) hos biblioteket i Kongsberg. (beskrivelse, PDF ) Ikke bare har de snekret sammen denne fine løsningen, men før de ryddet vekk verktøykassa har de sannelig prestert å sage ned veiledningsskrankene og byttet de ut med kaffebord og lenestoler også

Hva er det neste? En gigantisk samling klassisk musikk som man kan lytte til når som helst - hvor som helst, bare man har et lånekort? Et felles lånekort som man også kan bruke i nærmeste bibliotek når man sløver på campingplassen midt i fellesferien?