Jeg lærte meg å lese som femåring. Ikke bokstav for bokstav, men ord for ord og senere setning for setning. Til slutt skannet jeg sidene, i et lynraskt tempo og pløyde meg igjennom det jeg kom over av litteratur og tidsskrifter.
I barndommen og tenårene mine var det en type institusjon som formelig definerte meg som menneske - bibliotekene. På skolebiblioteket fikk jeg mitt første møte med en virkelighet som ikke bare omfavnet alt mellom himmel og jord, men også det hinsidige, abstrakte, imaginære - bøkenes verden.
Skolebibliotek, folkebibliotek, universitetsbibliotek - jeg fikk etterhvert følelsen av at det ikke var den ting jeg ikke visste om Melvin Deweys klassifikasjonssystem, Bibsys, mikrofilm eller hvor de forskjellige avdelingene på Trondheim folkebibliotek, eller fillialene til universitetsbiblioteket var. På bibliotekkafeen Gjest Baardsen oppdaget jeg som 10-åring at livretten min så absolutt ikke var pølse og spaghetti, men rundbrød med reker og majones, og et glass vann med sitron til. Jeg ble bibliofil til gangs og benyttet en hver sjanse til å besøke det store bygget på toppen av kirkeruinene.
Av en eller annen grunn dabbet interessen av når jeg ble myndig. Jeg fikk smaken på andre ting.
Høsten 1995 (eller var det 1996?) hadde NTNU en åpen dag hvor man fritt kunne gå rundt på universitetsområdet på Gløshaugen og oppleve knallforelesninger, leke seg med lasere og prismer, kjøre el-lok fra Thamshavnbanen og surfe på internett.
For de som ikke husker det førmoderne 90-tallet, så var internett for 12 år siden omtrent like utbredt og dagligdags som difteri eller tuberkulose – det ble tidvis omtalt i aviser eller i bøker, men det var svært sjeldent tilgjengelig utenfor universitetslabber eller forskningsinstitusjoner. Nettverk maskiner imellom var en sjeldenhet sammenlignet med dagens trådløse samfunn, også internt på skolene. Den foretrukne transportprotokollen for datatrafikk var Sneakernett. Man brukte disketter, som sto i diskettbokser og ga disse til hverandre, en praksis som ikke bare sikret en jevn strøm med Sierra-spill, men også en fin sosial kontakt.
Men uansett var vi nå i 1996, og sto ovenfor noe nytt. Torbjørn hadde utviklet en grad av årvåkenhet som sikret at notisen nederst i annonsen i avisen om denne nymotens teknologien ble fulgt opp av en ekskursjon. Først på Studentersamfundet, hvor jeg fikk mitt første møte med internett, og de neste to dagene på datasaler ved NTNU. Jeg satt, med en sammenbrettet avis i sekken, foran en datamaskin der jeg leste to-tre nyheter fra avisen, men på en dataskjerm. Min sikre mine til tross, jeg var grønn som en nyslått plen og omtrent like vegeterende. Jeg satt alene foran en Sun-terminal og var som betatt. Hvordan var det mulig at man på en datamaskin i Trondheim kunne spille av kjenningsmelodien til «The Streets of San Francisco», hentet fra en server i USA, på et par minutter? Hvor fant jeg den?
I 1997, 1998 og 1999 satt jeg konstant foran datamaskinen. Jeg fikk en jobb hos en internettleverandør, stiftet interesse for internettkataloger, og fikk etterhvert en ganske brukbar kompetanse innen design og utvikling av internettapplikasjoner. Jeg ble nerd, en nerd med femsifret telefonregning.
Senere da jeg ble voksen og fant min hylle i livet, eller snarere 30.000 av de, ble arkivet en ny interesse. Jeg utviklet en høy yrkesstolthet, og etterhvert, som budsjettdiskusjonene og jobbpresset ble stort nok, også en aldri så liten nedsettende holdning til bibliotekene - de andre. Bøker trykkes i hopetall, mens arkivene bevarer enkeltdokumenter som i og for seg ikke er så veldig spennende, men de har en verdi hinsides det monetære.
Side om side i arkivene står levningene etter menneskers skjebner, livsførsel og kontakt med det offentlige. Som arkivar forvalter man titalls milloner fint skårne papirark med informasjon som i mange tilfellet er det halmstrået en person trenger for å kunne dokumentere sin egen eksistens og rettigheter, å få oppreisning etter å ha blitt utsatt for overgrep i barnehjem, få et annen forståelse av sin skolegang igjennom elevmapper og spespedmapper, kunne vinne fram i en rettssak, eller svare på det eldgamle spørsmålet - Hvem er jeg?
Ja, det er bare papir. Det er mye papir og papir kan man kjøpe til 6 øre arket i en hvilken som helst bokhandel eller dagligvarebutikk. Papir kan måles i kilo, kvadratmeter, meter eller varmeeffekt hvis man kaster en bunke på et bål, på samme måte som en menneskekropp kan måles med akkurat de samme faktorene. Om man bryter ned et menneske i kjemiske formler vil man ganske nøyaktig kunne måle en menneskekropps verdi ut i fra hvilke kjemikalier og stoffer mennesket er bygd opp av.
Likevel er det ikke disse verdiene en arkivar forvalter. En arkivar forvalter min og din hukommelse – de abstrakte tankene den smeltede kornene med laserskriverplast mot de konkrete stykkene med cellulose gir et tenkende menneske. Det var i skjæringspunktet mellom min yrkesstolthet som arkivar, min oppfattelse av verdien av det jeg var satt til å forvalte, de beinharde kommunale prioriteringene og vektingen mot sykehjemsplasser og asfalthull jeg utviklet en misnøye.
Er det virkelig så farlig om man roter bort en kasse med Sofies verden? Informasjonen går jo ikke tapt om så skjer all den tid den identiske informasjonen står i tusenvis av bokhyller? Hvorfor skal Munchs malerier verdsettes med både åtte og ni sifre i en tallrekke mens det eneste skriftlige beviset på en episode som har formet et menneskes identitet omtales som et nødvendig onde i det kommunale budsjettet – en økonomisk utgiftspost, ikke en kulturell og samfunnsmessig verdiskapende virksomhet?
Misforstå meg rett, jeg har aldri hatet biblioteker, men i kampens hete følte jeg meg kraftig underprioritert. Om jeg hadde stablet bøker i en bokreol ville jeg ha vært en kulturarbeider, mens jeg på dette tidspunktet bare var en intern ressurs som på ingen måte burde føle noen grunn til å føle meg spesielt verdsatt. Arkiver har et enormt PR-problem. Et administrativt kommunearkiv har aldri, og vil aldri bli noe populært tilbud til almennheten på linje med et bibliotek. Det er ikke et tilbud som folk besøker fordi de vil underholdes, det er et tilbud folk besøker når de må. Fire av fem som blir presentert for min yrkestittel skjønner ikke hva jeg driver med og tre av disse trekker øyeblikkelig slutninger om at jeg er en eller annen form for bibliotekar. Moi?
Da jeg flyttet til Oslo skjønte jeg at jeg hadde mye å lære om biblioteker. Mens bibliotekene i 1998 var bøker, en og annen internetterminal og et rom hvor man med høretelefoner kunne sitte på geledd og høre på en LP fra en glissen samling, har de utviklet seg.
Jeg oppdaget musikkavdelingen på Deichmanske.
Jeg forelsket meg i stemmen til en for lengst avdød svensk jazzsangerinne, som igjen gjorde meg til kompis med Dave, Joe og Charlie. Jeg oppdaget at den trygge husmanssønnen fra Ringsaker som i de første 26 årene av mitt liv hadde sunget naive barneviser om mus og grøt og bygdefester med ett fortalte en annen historie mellom linjene, om jantelov, sleipe triks og forsmådd kjærlighet. Om spede blomster i en idyllisk blomstereng som kuttes ved roten av bygdedyrets sylkvasse ljå i en orgie av normering og baksnakkelse.
Jeg møtte mine ABM-kolleger og oppdaget at de var like engasjerte og stolt av yrket sitt som meg. De sprang trapp opp og trapp ned i magasinene for å finne de titalls bøkene jeg hadde sett meg ut for å tilegne meg den informasjonen jeg trengte for å danne meningsfylte avsnitt i oppgavene mine. De smilte og spurte om jeg ville ha mer. Ja, jeg ville ha mer og når det første året var omme hadde jeg 300 CDer på lånelista mi og en akseptabel mengde bøker.
Da jeg kom til Trondheim besøkte jeg folkebiblioteket for første gang på kanskje ti år. Her hadde det skjedd forandringer.
Jeg var som en ADHD-unge i en godtebutikk på andre døgnet. Ikke bare kunne jeg her velte meg i en drøm av ei Jazz-samling, jeg kunne låne så mye jeg kunne bære av plater, i følge bibliotekaren gikk grensen ved trillebår og pallejekk. Når jeg var ferdig med å pakke bæreposen full med CDer kunne jeg dra ned til førsteetasjen og plukke med meg fire-fem DVD-plater med filmer jeg lenge hadde sett meg ut. Helt gratis.
Jeg har igjen innlemmet biblioteket som en naturlig del av mitt liv og er veldig fornøyd med å ha funnet fram til ungdommens glødene interesse for det de huser.
Men imellom oss: Du kan hive mange lastebillass med Sofies verden og Pelle og Proffen på bålet før det kan oppveie for den ene klientmappen som kommer i feil hylle. Vi selger ikke opplevelser, vi sørger for trygghet. Trygghet for at du fremdeles kan vite hvem du er, ikke Harry Hole eller Harry Potter. «Quod non est in actis, non est in mundo» - den som ikke finnes i arkivene eksisterer ikke. Det gjør ikke bibliotekene til noe mindre viktig enn det de er, men det er en annen form for verdi. Hvis alle slutter å lese bøker vil språket som står i arkivets hyller miste sin mening. Folk vil miste sin kulturelle identitet, ikke bare sin egen.
Likevel ser jeg ikke ned på bibliotekene, det har jeg aldri gjort. Jeg stirrer opp på de med et håp om at jeg om noen år får oppleve at også arkivet blir nevnt i partienes valgløfter eller står i kursiv i administratorenes budsjett. Jeg håper at jeg om noen år kan oppleve at jeg kan være en del av en organisasjon som oppleves som en pådriver, ikke et påheng i den utviklingen som ligger naturlig i tidens gang. Jeg håper at jeg i framtiden kan slippe å få mitt virke målt i sykehjemsplasser i en populistisk retorikk fra mennesker som strengt tatt burde vite bedre.
I dag fikk jeg annonsert en nyhet som, uten å forskuttere ting på forhånd, burde legge til rette for at denne utviklingen faktisk kan skje og gjøre meg trygg på at jeg kan møte på jobb uten å kjenne vindpustene fra vindmøllene som hang over meg før jeg forlot Trondheim, med sverdet klart til kamp mot de store bladenes sveip. Jeg begynner også å skjønne at den utviklingen som har ledet fram til denne nyheten har vært nødvendig. Den utviklingen som førte til at jeg over 18 måneder før jeg faktisk pakket kofferten, tok en beslutning om at så fort jeg fikk anledning til det skulle jeg flytte til Oslo og bli student, uansett hva som skjedde i mellomtiden.
Noe nytt vil komme og jeg er spent. Har Don Quixote endelig funnet sin Dulcinea?
Finnes Dulcinea?
