Jeg gleder meg til sommeren er over og jeg kan dra tilbake til Oslo og gyve løs på 40-50 nye studiepoeng. Endelig kan jeg studere noe jeg faktisk har interesse for og vet jeg vil få et bra snitt på.
Kollektivtrafikk som fungerer, bare meg selv, sykkelen, sommeren, kaffekvernen, tekannen og treningssenteret.
Jeg er ikke så veldig lei av Trondheim, men jeg sitter med følelsen av at jeg hører til et annet sted nå. Jeg har et annet liv og inntil jeg er ferdig med det jeg skal gjøre i Oslo, føler jeg at jeg bare er på besøk i Trondheim. Det er ikke min by, i alle fall ikke før jeg er ferdig med utdanningen min.
Det er arrogant å bruke uttrykket klassereise, jeg kommer jo ikke fra Finnskogen eller arbeiderklassen, ei heller er jeg omgitt av de uvaskede masser, men på en måte så føler jeg at akkurat nå i livet er jeg veldig fornøyd med å være student i Oslo. Det er ikke misnøye som er grunnen til denne følelsen, men jeg kommer ikke til å bli i Trondheim mer enn høyst nødvendig.
